Muffins

07Feb10

Muffins, store deilige, saftige, varme muffins. Brukt riktig kan dei få voksne mannfolk til å gråte.

Husk å bruk meierismør, og heilmelk

Du trenge:

2,4 dl melk

2 egg

1/2 vaniljestang

7 dl kveitemjøl

2,3 dl sukker

1 ss bakepulver

1/2 ts salt

113 gram smør

260 gram frosne bær

skallet fra 1 sitron, revet

2 ss smør (igjen)

Ja, og ei stor muffinsform – det kjøpe du på Clas Ohlson

Gjer slik: Set ovnen på 180 grade. Bland melk, egg og vanilje med en stavmiksar (viktig at vaniljestanga blir skikkelig knust) Bland mjøl, sukker, bakepulver og salt. Ta bort en kopp av dinne blandinga (den skal bli til topping seinare). Bruk henda og kna smøret inn i mjølblandinga. Ha i melka og bland alt rolig og forsiktig – ditte e viktig for konsistensen ettepå. Ta sitronskalet og bland det med bæra, vend disse inn i røra. Ha røra i forma – husk å smør den (med smør!).

Topping: Smelt litt meir smør (2 ss) og ha det opp i mjølkoppen du tok vekk tidligare. Fordel massen opp på muffinsane.

Steikast i ovnen til dei e ferdige, mylla tre kvarter og én time.

Eirik på kjøkkenet

Kna inn smøret med fingrane, skal sjå slik ut

Sitron lukta godt!

Blåbær

Forsiktig!

Jo mindre bæra blør jo bedre

180 grade i oppmot 1 time

Store som knyttneva, og like kraftfulle

Du kan sjølsagt bruke dei bæra du vil, ej brukte blåbær dinne gangen, men ej he hatt stort hell med skogsbærblanding. Og en kan bruke bringebær. Eller sjokolade. Eller begge dele. Eller kvit sjokolade OG mørk sjokolade, grovt hakka. Hasselnøtte e fint, og cashewnøtte, og pistasjnøtte. Ej brukte bacon, banan og peanøtt en gang (inspirert av Elvis), det va ikkje noke godt. Heilt forferdelig.

Med kjærleik åt dykk alle!

PS: om du lure på koffor oppskrifta e so pinlig nøyaktig (113 gram smør, for eksempel) so må du spør mej en anna gong.

Filed under: Uncategorized   |  1 Comment

Villa People

31Jan10

Kjære Haakon, Anders, Robin og Thomas. Skulle ønske ej hadde fleire bilde ta alt vi he gjort i lag, for når ej tenke mej om he vi gjort mykje sprell – konserta på NHH, 50-årslag i Sogn, stenging av Kvarteret, åpning av Kvarteret, julegalla på Røkeriet, jam-opptredena på NG2 (huska dokke forresten da ej spelte tromme på Umbrella?), vi he flirt og drokke oss fulle i lag, på scena, bak scena, under scena (og huska dokke da ej fekk skjenkevakt under en konsert?) vi he rocka Brakkene midt på natta, framført Britney Spears i bluegrassversjon og so vidare, og so vidare. Her e nokre bilde fra Villa People, generasjon 3.

Backstage på Verftet

mr. Espen Lehn-Dra-Til-Helvete

Rigging på NHH

"I - don't wanna fall in love"

Lover Call

Toxic

Robin spela den sangen som ej ikkje kan

Welcome to the Mountains

Narcotic

Take on me

Trommis og Zetlist

Anders

Med kjærleik åt dykk alle, med vennlig hilsen Eirik

PS: Ka det blei til med filmopptaket som blei gjort en-eller-anna-gong? Fins det?

Filed under: Uncategorized   |  2 Comments

Holga – ei bruksanvisning

24Jan10

Kjære Camilla! Gratulerer med nytt kamera og alt det der, ej håpe du e i gang med å knipse og at alt e bra og at livet e flott. Etcetera. Ej tenkte å gi dej (og alle andre) nokre tips om Holgografering.

Som du sikkert he skjønt so bruka Holgaen 120-film, som både e vanskelig å få tak i og relativt dyrt, og derfor litt upraktisk. I tillegg e det få fotobutikka som kan (eller vil) framkalle dinne typen film. Det går an å bruke 135mm-film, men mykje ta magien vil forsvinne – utsnittet blir annleis (mindre), formatet blir rektangulært i stedet for kvadratisk. (Kvadratiske bilde e kult). Her e et bilde tatt med 135-film:

Når det gjelde filmtype e det masse valg du må ta, for eksempel: farge eller svart-kvitt? Ekte svart-kvitt eller jukse-svart-kvitt? Høg eller lav ISO? Infrarød film? Svar: alt sammen! Det beste e å prøve sej fram sjøl, ej ska’kje ta fra dej den gleda, men et par råd skal du likevel få.

ISO-verdien på filmen angir kor rask den e, jo høgre tal jo fortare eksponerast filmen. Ej bruka mest film på 400 og 800 ISO, hvis du skal ta bilde ute og det e sommar og alt e bra e det nok med ISO 100, men det e for lite innendørs sjøl med blits (objektet må i so fall være ganske nær kamera).

ISO 100, innendørs.

På den andre sida får du ei ganske sterk vignettering (altso at det mørkt uti hjørna) med lav ISO.

70-tallet:

Holgaen trivast godt utendørs, og når sola skine blir bilda fantastiske. Ofte ser dei ut som om dei va tatt på 70-tallet.

Dobbeleksponering:

…kan være gøy, særlig med fargeblits i forskjellige varianta. Pass forøvrig på at ansiktet flytta sej nokenlunde i mellom knipsa – ansiktsoverlapping e forvirrande og ukult.

Svart-kvitt:

Kan være kjedelig, kan være kult. Ej bruka jukse-svart-kvittfilm, den kan framkallast i fargekjemi. Ekte svart-kvittfilm må sendast til Oslo eller Bergen.

Barn:

Unga tæ sej flott ut gjøna Holga! Under: Tiril og Tuva

Etcetera etcetera. Her e en link med informasjon og inspirasjon og alt du trenge å vite.

Slutt på del 1.

Filed under: Uncategorized   |  Leave a Comment

Om bøker

17Jan10

Kjære Glenn, ej vise til en samtale vi hadde seint ei natt angåande bøker, mens vi va langt nedi ei flaske vin, mens det fortsatt va forferdelig kaldt ute, og mørkt. Vi forsøkte å komme fram til den beste boka fra forrige århundre, basert på halvveis glømte kåringa gjort i løpet ta dei siste ti åra. Vel, samtalen fekk en altfor brå slutt uten at ej kan huske koffor, vi blei sikkert distrahert av ei eller anna jente, kanskje gikk vinen tom eller kanskje vi blei fulle. Men her e altso forsettelsen.

Etter å ha søkt litt på nettet he ej fonne et par ulike kåringa, noken e gjort av fagkyndige (sokalla litterater), andre e basert på leserkåringa. Det fyrste ej legge merke til når ej ser slike liste e kor uinteressant ei bok blir i en slik sammenheng. Store bøker (skikkelig gode, store bøker) he ingenting på ei liste å gjør, dei he for mykje personligheit, dei trenge å stå aleine, dei trenge å bli møtt aleine, ikkje ordna i rekker av “viktige” bøker, det blir for mykje, for trangt. Dessuten blir det litt for mykje sport ut av det, skjønnlitteratur skal handle om perspektiv, innlevelse, flukt, tankesprang, skjønnhet, modning, hat, om kjærleik, historie, prioriteringa og stearinlys. Skjønnlitteratur handla ikkje om resultat, man kan ikkje vurdere bøker opp mot kvarandre ved hjelp av linjal eller stoppeklokke, ei heller salgstall. Fortsatt e vel Bibelen det mest solgte skjønnlitterære verket – ikkje akkurat en god leseopplevelse, og ikkje særlig gjennomført heller.

Ringenes Herre e ei bok som dukka opp på nesten alle lesarkåringa, ditte e den boka fra det forrige århundre som flest meina e best. Tolkien sa sjøl i ettertid at boka hadde kun én mangel; at den va for kort. Men det e ei dritbok. Det e over tusen side med ingenting. Det e det gode mot det onde, uten forklaring. Ej veit at det skjer masse i boka, for ej he nesten lest heile greia, men det e likevel so kjedelig. I tillegg opptrer dverga som et eget folkeslag – rasetenking og generalisering danna mykje av grunnlaget bak Tolkiens menneskesyn, men so va no han også født i et av dei mest rasistiske landa i verda. Frodo overlever, forresten, og ringen blir kasta i vulkanen.

Men la oss komme til saken, Glenn. Hvis ej skal anbefale éi bok i fra det forrige århundre, so må det bli dinne: Livet Bruksanvisning – Romaner, av Georges Perec, utgitt 1978.

Boka handla om ei blokk i Paris, ei blokk med nøyaktig hundre rom. Boka handla om en malar som bor i ei av leilighetene i dinne blokka – han bestemme sej for å male et tverrsnitt av blokka og alle som he bodd i den. Boka handla om en eksentrisk millionær. Boka handla om en puslespillmaker. Boka handla om tapt kjærlighet, hevn, sirkus, mat og sykkelsport. Boka handla om kunst. Boka handla om matematikk. Boka handla om alt som kan skje i et liv, og alt det andre også. Finnes på et bibliotek nær deg!

-Eirik

Filed under: Uncategorized   |  3 Comments

året med belga

10Jan10

Ei lita oppsummering av 2009, sammen med Belga.

Januar

Februar

Mars

April

September

Oktober

November

Desember

Ej velge å la bilda stå ukommentert dinne gongen, og gjer mej opp et forsett om å ta fleire bilde om sommaren, også. Og kanskje invitere fleire folk inn i motiva.

Filed under: Uncategorized   |  4 Comments

biltanker

03Jan10

Hva tenker bilen nå du setter deg inn – blir den glad, trist, eller spent. . . Er den fornøyd når hånden din griper rundt girspaken, gisper den når du trykker inn clutchen, liker den det når luften følger det strømlinjeformede karosseriet i det du tråkker på gassen, blir den lettet når du åpner vinduet, slipper inn luft, blir den kanskje irritert når speilene står skeivt. Foretrekker den å ha deg alene eller liker den når du inviterer bilen full av fremmede, bekjente, venner? Føler den kanskje avsky, vil den helst stå uforstyrret, limt igjen av frost og snø, føler den seg krenket når du river opp døren, blir den såret når du skraper av is, og snø, du røsker i vindusviskere som om det ikke skulle gjøre vondt. Føler den seg oversett der du sitter og promper, du piller deg i nesa og ringer rundt til viktigere personer, snakker om ferier og fantasier med fly. Drømmer den tilbake til da dere var nye sammen, da den luktet ny og du snakket til bilen, stilte den spørsmål, kjørte krappe svinger i full fart. Håper den at du skal én gang skal holde ord og ta den med på langtur, til Rivieraen, til Cannes, til Monte Carlo, kanskje ønsker den mer enn noe annet å brette ned taket, seile rundt i små pittoreske landskap, sammen, alene, bare du, jeg, med resten av verden parkert på sidelinjen, savner du andre sjåfører, fortviler du over bilkjøperne som bare gikk forbi, er det rust du venter på?

Filed under: Uncategorized   |  1 Comment

nokre korte tekste

27Dec09

En venn av meg fortalte en gang om steinsamlingen sin, om hvordan han har eksemplarer fra nær sagt alle jordens hjørner. Én av steinene er plukket utenfor det første huset han bodde i, en annen fant han på sykkeltur i det tidligere Jugoslavia. Andre steiner har venner bragt med seg fra utallige reiser, han setter ingen stolthet i å hente dem selv. Han har en fra foten av Mount Everest, og en annen kommer fra Kiribati, en liten øy i Oseania. Noen er fra innkjørselen til tante Kari, andre kommer fra blomsterbed i kjente byer. Noen er fra navnløse strender. En god del kommer fra små fontener i hotellresepsjoner og fine banker. Mest av alt ønsker han en stein fra Antarktis, og en fra et fengsel. Steinene skal være grå, ovale, rundt fire centimeter lange og tre centimeter brede. Og litt flate. Han oppbevarer dem i en pappkasse i kjelleren og ser ikke forskjell på steinene eller hvor de kommer fra.

Dette er navnet ditt. Det hviskes forventningsfullt utenfor mens du fortsatt ligger i magen, da du endelig kommer må det byttes, for du var noe helt annet når de først fikk se deg. Formelt er du bare foreldrene dine, og noen tall på en fødselsattest. Så skrives du inn i kirken og får en dåpsattest. Du får noen kjælenavn, noen er runde, noen ligner på de første lydene du lager. Bestefar har et navn bare han får kalle deg. Du får holde blyanten selv da du skriver deg inn i skolen. Én av bokstavene er feil vei, men dokumentet er likevel bindende. Du får nye kallenavn, noen er ondsinnede, du blir mobbet. Eller kanskje du er så pregløs at du aldri blir kalt noe annet enn navnet ditt, og knapt nok det. Kanskje er du populær, kanskje skriver medelevene dine navnet ditt på dovegger og i dagbøker. Du lærer å introdusere deg skikkelig samtidig som du lærer løkkeskrift. Du øver deg på autografer og signerer skolestiler, du leverer prøver og eksamener; navnet ditt oversettes til tall, en kjønnsløs kode nederst på besvarelsen. Du blir vurdert, igjen reduseres du til enkle siffer og tegn. Du sender søknader. Du fyller ut skjema og tabeller, sender tekstmeldinger, e-poster og formelle brev. Du drikker deg full og roper. Du blir nevnt ved yrket ditt. Du sender oppsigelser og mottar avskjeder. Navnetrekket forandrer seg, løkker blir større eller mindre, du har én rask og én langsom måte og signere på – noen ganger er du bare en utydelig strek med noen prikker over. Du gifter deg og skifter navn. Eller beholder det. Du signerer avdrag, men også postkort. Du maler postkassen din og bruker god tid på bokstavene. Du står oppført i telefonkataloger og blir lagret i kontaktlister. Du står i kø til en etat og holder en erklæring i hånden mens livet flyter forbi – du drømmer noe annet. Du får brev med invitasjoner til gjenforeninger og et ras av glemte navn kommer tilbake. Du får bløtkaker, resepter og pillebokser med navnet ditt på. Familien slutter å bruke navnet ditt, nevner deg bare ved relasjoner. Senere glemmer du navnet ditt, og du har formyndere til å skrive det for deg. Det blir skrevet på små lapper som sys inn i klærne dine. Pensjonen går til hjemmet. Du dør, og legen tar seg sammen når han staver navnet ditt i bestemt legeskrift på attesten. Det kommer i lokalavisa, begravelsen blir annonsert og du risses inn stein. Du får verken plakett eller statue. Blomster blir revet bort fra røttene og satt i vann, et treffende minne om hvem som helst.

Du vet hvordan sokker forsvinner i vaskemaskinen og alt det der. Jeg har et nøye planlagt system som akkurat i dag uheldigvis stiller meg i et lite flatterende lys. Jeg parer alle sokkene, selv de som egentlig ikke passer sammen, som har mistet sin partner, og så lenge de er uten hull bruker jeg disse umake parene også. Mandager for eksempel, mandager passer kjempefint for umake sokker, og også vaskedager. Da tar jeg på meg en gammel boxer og et par umake sokker. Også er det dager som i dag, jeg vurderte i morges hvorvidt jeg skulle ha make sokker eller ikke. Men jeg landet på et umake par, selvom det er torsdag, og jeg er normalt veldig glad i torsdager men i morgen er det jo fredag, og da var jeg tenkt å ringe deg ut på ettermiddagen og spørre om du ville bli med på noe tull, noe sprøtt jeg vet ikke hva ennå men så ringte du meg i dag, kom meg i forkjøpet som det heter, og som sagt, jeg har umake sokker og det gjør ingenting så lenge vi sitter her på kafé, for skoene mine er på men hvis jeg blir med hjem til deg etterpå og tar av meg skoene går det ikke lang tid før du legger merke til at sokken på høyrefoten er i et mye grovere stoff enn den på venstrefoten, i tillegg ender de på forskjellige steder på leggene mine, men det er det ikke like sannsynlig at du legger merke til. Med mindre jeg tar av meg buksene, da. Før sokkene. Og hva slags inntrykk er det da jeg skaper av meg? Jeg forsøker vanligvis å pare dem så nærme som mulig, skal vite, men i dag har jeg virkelig bomma, den ene er svart svart svart mens den andre bare er svart.

Å finne seg selv er et sånt uttrykk som jeg normalt ikke ville tatt i munn, men sist jeg var i Praha fant jeg et gammelt kamera i en bruktbutikk, det kostet i underkant av hundre kroner. Meopta Milona heter det, og er ikke særlig å skryte av; fokusen er låst til nærbilder, lukkertidene er sterkt misvisende og søkeren faller ned av seg selv. Du må bruke makt for å dra ut belgen, og mer makt for å skyve den inn igjen. Det kan ikke tilkobles blits lenger, overgangen har falt av. Og bildene blir diffuse, fargesvake, litt støvete. Noen dager lar jeg være å ta på meg linser før jeg går ut – jeg er nærsynt – og jeg gjør dette for å unngå møtende blikk og kjentfolk. Jeg vil helst rusle målløst omkring blant utydelige statister, med musikk i øret. Dager om høsten da en varm jakke og et langt skjerf blir til noe mer enn yttertøy, til metaforer. Du må gå helt inn til meg hvis du skal gi deg til kjenne, si hei. Kanskje er det du som registrerer en bevegelse i ansiktet mitt, at selv om jeg prater og er høflig så flakker blikket mitt, søker etter noe lenger borte, bak deg, som jeg ikke ser, noe annet.

Alt liv kan spoles tilbake til havets bunn, men det er i overflaten det skjer, i møtet med luften: Se bare fuglene når de dykker etter fisk, som prosjektiler, eller hvalen som tungt bryter overflaten med et høyt prust. Se bilder av hvithaien med en sel i kjeften – to skapninger foreviget mens de svever én meter opp i luften. Se tang- og tareskoger som vokser godt tilpasset under overflaten men som rammes av angst så snart de møter luft – det er ikke noe trykk å forholde seg til lenger, algene flyter ut. Se menneskene som befolker kystene, se turistene på strendene, se elvene som renner inn i landet, opp dalfører og fjell, se dype fjorder. Se folketomme vidder i innlandet. Se mørketider og nordlys. Se dype vibrasjoner som er så langsomme at vi ikke forstår mønsteret, se metafysiske energier kun de magreste filosofer og mystikere tør livnære seg av. Se havnivået stige, se havnivået synke. Se fjellkjeder erodere, se magien i de aller minste kretsløp og enkelheten i havstrømmene. Forstå at temperatur er en egenskap. Se kroppen din bestige høye fjell og uendelige horisonter, se utover, se bakover, sett deg ned. Du er fysisk og mentalt utslitt, du har klatret i flere dager, og i tynn luft. Se på hendene dine, de rister og skjelver men det gjør ingenting, du kan se langt, du har nådd langt – endelig kjenner du at kroppen vibrerer. Du kan vende hjem.

Filed under: Uncategorized   |  Leave a Comment

God Jul fra 1981, blant anna.

20Dec09

Det hende ej dette borti folk som påstår at jula handla om hellige (evt. heilage) ting som Jesu fødsel, at det e ei kristen høgtid som markera at Gud kom ned til oss menneske i form av menneskesønnen. Jesus blei født i en stall, sei dei. På den 24 desember, men sida verda e rund feira mange det dagen etterpå, på den 25, fordi når det e den 24 i Israel so e det den 25 i USA, i allefall store dela ta dagen. Folk må gjerne feire ditte, det skal ikkje ej ta fra dei, men folk må også gjerne vise mej akkurat kor i bibelen dei he funne fram til ditte med julefeiringa. Hadde ej hatt en adventskalender av tips skulle luke 24 være dinne artikkelen.

Her e det jula egentlig handla om:

Christian og Fredrik ønske god jul, 1981

Mej, Fredrik, pappa og Christian

Et gavetips som fortsatt e gyldig.

Når ej va liten hendte det at tante tok oss med på tur med ne Sølvi. Ej e ikkje med her av naturlige årsaka

Pappa, Christian, Fredrik og leikerommet

Mitt favorittbilde av brorane mine

Mej og en katt

Legg merke til adventskalenderen min på øverste bilde

Mamma og brorane, og ej

Jula handla om so mykje at ho handla egentlig ikkje om noke i det heile tatt. Litt familie kanskje, og gode venna. For mej handla det om å kike gjøna gamle fotoalbum og tenke litt over kar ej kjeme fra, men også litt om kar ej skal, for snart blir ej voksen og ken veit ka so da vil skje.

Med ønske om god jul til alle som lese bloggen her. Helsing Eirik, to-og-et-halvt år og snart voksen.

PS: Det går an å holde musepila over bilda om du fortsatt e i tvil om ka jula handla om.

Filed under: Uncategorized   |  3 Comments

off, pensum

13Dec09

Fins det noken som dagen før eksamen føle at dei he oversikt eller kontroll? Fins det folk som sette sej ned i sofaen og tenke, ‘nei no kan ej alt’? Der e alltid noke man ikkje rekke over, noke man kan (og bør) repetere og tenk hvis dei spør slik og slik på eksamen, kanskje ej skal lese over notatane mine en gang til, sann for sikkerhets skyld. Folk e stressa, dagen før eksamen. Folk e irritable dagen før eksamen. Men ikkje ej, ej tæ alt med knusande ro, sjøl om ej he lest cirka 5 prosent av pensum. Min måte å møte eksamen på handla meir om kreativitet enn kunnskap. Dessuten e det viktig å ikkje være lei stoffet som en skal ha eksamen i – e du ‘fed up’ av faget vil det smitte over på språket i besvarelsen og sensoren vil ikkje kunne unngå å legge merke til det. En inspirert besvarelse med engasjement og entusiasme og alt det der vil derimot sette sensoren i et mykje bedre humør. Vis at du lika faget!

Her e min forberedelse til eksamen: Ei øl fra adventskalenderen, litt nøtte og en neve tørka frukt. Kanskje ei god bok.

Slik ser den ut, adventskalenderen min. Legg merke til innslaget av santa clausthaler, det må ikkje være alkohol kvar dag, ikkje foran barna i alle fall. 

Syns du ditte va for kort innlegg? Send ei klage da vel. Eller kos dej med to nye postkort oppe til høgre!

mvh Eirik

Filed under: Uncategorized   |  1 Comment

snø

06Dec09

Man får et nytt forhold til tid når man holder på med gamle kamera, øyeblikkene dobler seg. Etter å ha tatt selve bildet må du vente til filmen er brukt opp, så må du levere filmen til fremkalling. Etter noen dager får du tilbake negativene, disse må du ta med hjem og scanne. Bildene kan bli liggende lenge før du får se dem, og det er fint i en tid der alt du gjør forsvinner før du er ferdig. De utålmodige kan bruke mobilen og sende pixler verden rundt om nødvendig, jeg har ingen hast.

Men i det jeg skal til å vise deg hvor fint det kan være å våkne opp til ny snø i advent – hvor skjøre og fine dagene kan være her hjemme – er det allerede for sent, snøen har blåst bort.

-Eirik

Filed under: Uncategorized   |  1 Comment